lørdag 28. januar 2017

Mine fagvalg

Jeg er nettopp begynt på andre termin i vg2, og jeg er over halvveis ferdig med videregående skole. I år går jeg realfag, på Stavanger Katedralskole avdeling Kongsgård, og har i tillegg til internasjonal engelsk kjemi, biologi og R-matte. Nå som tredjeklasse nærmer seg med stormskritt, nærmer også fagvalg seg. Vi leverte inn veiledende valgskjema på fredag, og årets fagvalg var like vanskelig som i fjor.

Jeg slet mye med fagvalg i forkant av andreklasse, og hadde egentlig søkt samfunnsfag. Jeg hadde alltid planlagt å gå samfunnsfag med økonomifag, men så droppet Kongsgård økonomi-delen i språk, samfunn og økonomi, og jeg ble veldig usikker på fagvalg. Da vi leverte inn valgskjema for vg2 søkte jeg R-matte, internasjonal engelsk, psykologi og kommunikasjon og kultur.

Etter et par måneder innså jeg hva jeg hadde søkt, og jeg nærmest løp til rådgiver for å skifte linje til realfag, med kjemi, biologi, R-matte og engelsk. Jeg begynte på dette, og har nå altså 10 timer med "naturfag" i uken. Jeg angrer en smule, jeg innser at det kanskje hadde vært litt mer meg med for eksempel historie og filosofi, engelsk, rettslære og r-matte, i stedet for realfag. Det er selvsagt alt for sent til å bytte, og jeg trives med realfag, jeg innser bare at det kanskje var litt feil.


Biologi oppsummert med en veldig kvalm Marlene bak kamera

På fredag leverte vi inn valgskjema for neste skoleår, mitt siste, og jeg sto ovenfor nye utfordringer. Jeg må fortsette med to realfag, kjemi og R-matte, så det var ikke noe problem, men å velge et tredje fag ble vanskeligere. Jeg har internasjonal engelsk i år, men er ikke helt sikker på om jeg vil fortsette med det. Alternativet ville i så fall være politikk og menneskerettigheter, men etter å ha fundert litt over pensum, lærere og klasse, har jeg i hvert fall søkt samfunnsfaglig engelsk.

Plutselig får rådgiver en hastemelding om bytte i juni, men foreløpig fortsetter jeg med alle fagene mine utenom biologi!

Mysteriet Mamma - Trude Lorentzen

Høsten 2013 var jeg med i en konkurranse i bladet Kamille, hvor en kunne vinne en bøker ved å skrive om den beste boken en hadde lest. Det ble trukket ti vinnere, som alle fikk hver sin bokpakke med syv bøker; Henriette Steenstrup: Verdens beste mamma – NOT, Khaled Hosseini: Og fjellene ga gjenlyd, Ingrid Elfberg: Til døden skiller oss ad, Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, Victoria Hislop: Siste dans, Helena Thorfinn: Før flommen tar oss og Kathleen MacMahon: Og så kom du.


Jeg fikk bøkene et par dager senere, men siden har de såvidt blitt åpnet. Her om dagen leste jeg derimot om åpenhet og ærlighet i norsk litteratur, med eksempelet Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen. Den visste jeg at jeg hadde hjemme i bokhyllen, så den ble åpnet og påbegynt samme dag.

«Norge hadde da 4 247 546 innbyggere. 4 247 547 høres nesten ut som det samme tallet. Med mindre den ene personen som ikke lenger kan telles med, er moren din»

Mysteriet Mamma er en historie om å være et etterlatt barn etter selvmord, å være datter av en mor som ble akutt psykisk og endte opp med å ta sitt eget liv. Forfatteren tar oss tilbake til barndommen sin, og dessuten morn sin barndom, i et forsøk på å få svar på morens sykdom. Vi får høre om morens oppvekst, fra et konservativt hjem på Hønefoss, til radikal student og senere alenemor og inspektør på en skole. Ei frisk dame, for fikk livet snudd på hodet etter en samling på skolen. Den sosiale moren til Trude ble innesluttet, engstelig, selvbebreidende og ikke minst suicidal, og ble innlagt på psykiatrisk sykehus.


«Da jeg var femten, var hun død.
Da jeg var fjorten, levde hun.
 Da jeg var tretten, var hun frisk»

Boken er en helt fantastisk skildring av det å ha en syk mor, og av hvordan forfatteren, Trude Lorentzen reagerte; hun fortalte at moren hadde influensa og "fysisk" syk, fremfor at hun var psykisk syk. Ei bok om å være psykisk syk i en tid hvor åpenheten og informatikken rundt psykisk helse ikke var like aktuell, og som jeg synes var skikkelig gripende. Jeg felte et par tårer under lesingen, og det var vondt å lese om, men jeg tror samtidig det er en bok det er viktig å lese.

Dager som denne

Dagene går så ufattelig fort for tiden, og jeg kan nesten ikke tro det bare er dager igjen av den første måneden i 2017. For min del er dagene fylt opp med trening, jobb og skole, ja, ikke minst skole. For øyeblikket, klokken ni en lørdags kveld, sitter jeg med biologi-boken til høyre og kjemi-boken til venstre for meg, og jeg har lagt flere timer med lesing bak meg i dag.



Jeg er veldig god på å prokrastinere og utsette ting, og ligger gjerne litt bak. Jeg gjør mitt beste for å unngå det, og den siste uken har jeg hatt noen lange studieøkter for å ta igjen og dessuten komme litt frempå. Selv om jeg er god på å utsette, så jobber jeg ufattelig effektivt når jeg først er i gang. Takk og pris for det, for med venner, to jobber og i hvert fall to vurderinger i uka er det ikke så mye tid igjen til overs.



Selv om 2017 har fått en travel start, stresser jeg uvanlig lite, og jeg elsker hvordan ting er for tiden. Jeg har effektive timer med skolearbeid i fritimer og mellom jobb, og har derfor også fått mye tid til å lese. Jeg har faktisk lest fem bøker allerede! Å lese er en av mine favoritting, men de siste årene har det blitt ganske nedprioritert. Nå har jeg derimot kommet skikkelig inni bøkenes verden, og prøver å lese litt på sengen hver dag. For øyeblikket holder jeg på med A Clockwork Angel av Cassandra Clare, som jeg fikk til jul for noen år siden. Litt annerledes enn hva jeg leser til normalt, men den er i hvert fall veldig spennende så langt.

Nå skal jeg bare fullføre et delkapittel i biologi, før jeg tar med meg boken og hopper under dynen. Jeg kjenner jeg er skikkelig trøtt, så denne lørdagskvelden blir avsluttet tidlig.

mandag 23. januar 2017

We were liars - E. Lockhart

2017 har begynt veldig bra, og til tross for flere vurderinger og mye som skjer, er jeg avslappet og stresser ikke i det hele tatt. Dessuten har jeg hatt mye ekstra tid til overs, og har brukt noe av den ekstra tiden med en bok i hendene. Jeg har som mål å lese 20 bøker i år, og allerede nå i januar har jeg lest fire av dem.



En av bøkene jeg leste i forrige uke, var We were liars av E. Lockhart. Jeg fikk anbefalt boken, som ble utgitt i 2014, av Silje en gang for lenge siden, og den har stått på leselisten min en god stund. På fredag fikk jeg endelig ut fingeren, og lånte boken på biblioteket.

We were liars er en fortelling fortalt av Cadence Sinclair, som forteller om livet sitt, med spesielt fokus på sommerferiene. Hun kommer fra en rikmannsfamilie, og har tilbragt mye tid på en privat øy eid av besteforeldrene. Sommer nummer femten skjer det en ulykke, hvor Cadence blir skadet i vannet. Etter ulykken blir hun syk og sliter med migrene, og kan dessuten ikke huske hva som skjedde den sommeren. Ulykken forandrer henne som person, og når hun etter to år kommer tilbake til den private ferieøyen er alt forandret. Hele familien oppfører seg nervøst og hemmelighetsfullt ovenfor henne, i tillegg til at et av husene er blitt bygget om. Ettersom ukene på øya går, husker Cadence mer og mer fra sommeren to år tilbake, deriblant familiens krangler om arv og eiendom, og bestefarens rasisme mot tantens kjæreste.



På starten av boken likte jeg skrivestilen var bra og annerledes, men nå, etter å ha lest hele boken er jeg uenig. Alt i alt føler jeg boken er en smule overvurdert; den var for lang. Ikke at den "fysisk" er tykk, den er bare på 200 sider, men jeg følte boken fortalte det samme om og om igjen. Slutten likte jeg veldig godt, den var virkelig bra, men resten gikk en smule sent. Karakterene i boken "var" der bare, jeg som leser ble ikke kjent med dem på noen annen måte enn litt på overflaten om hva de gjorde hver dag.

Selv om jeg følte handlingen gikk tregt og gjentok seg selv, likte jeg derimot fortellingen veldig godt. Den beskrev godt hvordan arv splitter familier og familietrøbbel generelt, og jeg skjønner sånn sett hvorfor We were liars er på listene blant de beste bøkene for young adults.

fredag 20. januar 2017

Sofies verden - Jostein Gaarder

Et av mine favorittfag på skolen - i hvert fall for øyeblikket - er historie. Jeg elsker timene, læreren er fantastisk flink og interessant å lytte til og jeg angrer meg halvt i hjel på at jeg valgte biologi i stedet for historie og filosofi som programfag. I den anledning, fikk jeg anbefalt en bok opp nettopp temaet historie - rettere filosofiens historie - av en i klassen; Sofies verden av Jostein Gaarder.


Jeg lånte boken på biblioteket samme dag, en relativt tykk bok på i underkant av 500 sider, og satte meg ned med den det øyeblikket jeg kom hjem fra skolen. Boken fanget meg helt, og jeg klarte såvidt å legge den fra meg. Dermed ble jeg også ferdig med boken ganske fort, og i løpet av et par dager hadde jeg lest meg fra de gamle, greske filosofene til Sigmund Freud og mer moderne filosofer.

Sofies Verden er altså en roman om filosofiens historie. Sofie er ei jente på snart femten år, som noen uker før bursdagen begynner å motta merkelige brev fra en fremmed mann. Brevene handler alle om filosofiske spørsmål, og etter hvert begynner hun å studere filosofi med denne mannen, kalt Alberto Knox. Samtidig som vi får lese om Sofies liv og hennes filosofi-timer, er vi en del av en gåte. Gjennom hele boken mottar Sofie den ukjente jenten Hildes personlige brev og eiendeler, brev som gjerne er adressert til Hilde, men med Sofie som "mellomann". Alt i alt en helt fantastisk historie, som ga meg både kunnskap og glede.



Selv om jeg nå har lest boken fra perm til perm én gang, føler jeg Sofies verden er en bok som gjerne kan leses både én og to ganger til. Den inneholdt såpass mye informasjon, og selv om det var hinsides interessant, tror jeg ikke jeg fikk med meg alt første gangen. Derfor skal jeg prøve å få kjøpt boken selv i løpet av de kommende ukene, og ta enda et dypdykk i filosofiens historie.

mandag 16. januar 2017

Hjemmestrikk

For over to år siden begynte jeg å strikke en genser, og i juleferien ble jeg endelig ferdig! Jeg er litt usikker på oppskrift og garntype, men den er både myk og varm, og passer perfekt til det kjølige været vi har nå for tiden.



Jeg har aldri strikket noe så stort før, og selv om den er bittelitt ujevn og litt feil, er jeg skikkelig fornøyd. I hvert fall koselig med et plagg jeg har laget selv! Noe nytt strikkeprosjekt har jeg ikke funnet enda, men jeg teeeenker kanskje på å strikke en genser med mønster. Litt mye og krevende, men det hadde vært veldig moro å fullføre!



søndag 15. januar 2017

Årets første løpetur

Vi går snart inn i årets tredje uke, og likevel har ikke jeg løpt ute en eneste gang. Før jul hadde Henrik og jeg relativt gode rutiner, med utendørs løpetur hver søndag formiddag, men så ble det ferie og slikt, og vi har ikke tatt opp turene. Det bestemte vi oss for å gjøre om på i dag, og til tross for snø og 1 grad ute, tok vi på oss løpesko og brodder og satte ut.


Jeg kjøpte brodder for ett års tid siden, og det er et av de beste kjøpene jeg har gjort. Selv om det var is og glatt gjennom nesten hele løypen, kjente i hvert fall ikke jeg noe til det. Vi løp fra Vaulen til Mosvannet, rundt vannet og tilbake til Vaulen, en tur på om lag 11 kilometer. Jeg presterte å glemme pulsklokken min hjemme, og da jeg skulle tracke løpeturen på mobilen satte jeg på styrketrening, så noe presis beregning av økten fikk jeg ikke, men det er samtidig veldig greit. Jeg fokuserer litt mye på kilometertid når jeg løper, spesielt rundt Stokkavannet som jeg kjenner ganske godt nå, så det var faktisk deilig å løpe uten å tenke på det. De 11 kilometerne gikk overraskende bra, og det var skikkelig, skikkelig gøy.


Nå er i hvert fall den første løpeturen over, og så håper jeg bare vi holder rutinene og fortsetter å løpe. Det ser ut som om vi, i tillegg til noen andre fra skolen, skal delta i Hålandsvannet Halvmaraton i april, og da må vi jo ha et bra løpegrunnlag!

lørdag 14. januar 2017

Du er så lys - Tore Renberg

Noen dager før jul var jeg på en av mine første boksigneringer, med Tore Renberg. Jeg åpnet øynene for Tore Renberg våren 2016, etter å ha sett Mannen som elsket Yngve på skolen. Jeg falt pladask for Jarle Klepp, og leste fire av fem bøker om ham i løpet av sommermånedene. I 2016 ga Renberg ut en ny roman, Du er så lys, og denne var jeg og fikk signert. Boken begynte jeg på samme dag, og i dag ble de siste sidene lest gjennom.



Du er så lys handler den ordinære familiefaren Jørgen, kona hans Vibeke og deres to sønner. En dag flytter en ny familie inn i nabohuset, deriblant Steinar. Mens resten av den nye familien forsvinner i bakgrunnen, tar Steinar plass og bringer glede til de rundt seg. Han er lys, og skinner over alt. Selv om Steinar blir godt likt av bygda, føler både Jørgen og Vibeke det er noe guffent med ham. De har såvidt snakket med konen hans, aldri vært på besøk og etter en merkelig London-tur blir uroen større. Kan det være at Steinar er voldelig mot kona? Eller mot sønnen? Noe er i hvert fall ikke som det skal være.



Alt i alt handler den om hvor hva vi egentlig vet om andres liv, og om det en ikke får øye på, til tross for at det utspiller seg like foran oss. At selv dem som skinner mest, kan ha det mørkt, uten at noen klarer å få øye på det. Jeg elsket boken, og var fanget fra første øyeblikk. Ikke bare var den fangende, den var også uhyre spennende og morsom. Renberg skriver på en så fantastisk måte og  skildringene blir ekte, og jeg ser igjen og igjen hvorfor han er en av mine favorittforfattere.

torsdag 12. januar 2017

The Breakfast Club

Hvert år setter Konsgårds skoleteater, Iduns Julekomedie, opp en oppsetning. Skoleteater ble stiftet i 1886, er Norges eldste amatørteater og har som oftest premie i løpet av januar. I fjor ble det satt opp Obstfelders De Røde Dråber, på grunn av jubileumet, mens i år settes The Breakfast Club opp.


The Breakfast Club er en amerikansk dramakomedie fra 1985, og handler om fem skoleelever, alle med forskjellig bakgrunn, som må tilbringe en lørdag på skolen som straff. Vi møter typiske high school-stereotyper som pøbelen, nerden, idrettsstjernen, den pene og den alternative, alle samlet på ett sted. Iduns Julekomedie har fornorsket handlingen, som her finner sted nettopp på Stavanger Katedralskole. Det er et stykke om kommunikasjonsproblemer, sorg, ensomhet, glede og galskap, og vil bli den 130ende julekomedien i alt.



Stykket hadde premiere på fredag, og skulle spille i en uke, med siste forestilling i morgen. I midlertid ble det endring i planene etter knallgod respons både fra presse og publikum, og stykket spilles i stedet ut helgen, med siste forestilling søndag klokken fire. Jeg for min del så stykket sammen med Tonje i går, og begge to fikk oss en god latter. Utrolig morsomt, spesielt ettersom stykket var "personalisert" og satt til nettopp her på Kongsgård.


Billetter til Iduns Julekomedie kan bestilles på idun.billett@gmail.com, og koster 100 kr for barn/elev og 150 for voksne. Det spilles klokken seks i morgen og fire både lørdag og søndag, og jeg anbefaler alle å ta turen innom!

mandag 9. januar 2017

7 years

For 7 år siden (+ to dager) klikket 10 år gamle Marlene seg inn på Blogger, dengang Blogspot.no, og etablerte Marlees Verden. Jeg ble bitt av bloggbasillen, og skrev nærmere 500 innlegg det første året. Siden har antall blogginnlegg sunket litt, spesielt etter at jeg begynte på videregående, men jeg blogging er fremdeles den hobbyen jeg har hatt lengst, nå i over syv år. 2885 bloggposter er publisert, og selv om jeg ikke er like aktiv som før, stortrives jeg fremdeles.



Bloggingen har gitt meg mye, i form av sponsede opplevelser og avisoppslag, men også med tanke på å bli kjent med seg selv og refleksjoner over hva og hvordan en skal legge ting ut på nettet. Jeg har samarbeidet med Aftenbladet og satt lys på mobbing, lest og anmeldt bøker for Gyldendal, blitt intervjuet av og deltatt i hinderløpet The Beast og mye annet gøy.






Selv om jeg har forandret meg mye de siste syv årene, både på utseende og personlighet, er bloggen blitt en stor del av livet mitt. De siste syv årene har vært helt utrolig givende, og det tar ikke slutt nå!

onsdag 4. januar 2017

Spartacus

2017 har startet bra på treningsfronten, med flere treningsøkter per dag og mye aktivitet i hverdagen generelt. I dag begynte dagen med 45/15-intervaller på tredemøllen, i tillegg til magetrening. Batteriet i pulsbeltet røk, så jeg vet ikke hvilke sone jeg lå i, men jeg pusta og peste, og det var en fin start på dagen.


På ettermiddagen dro jeg ned på Arena for en gruppetime der. Jeg digger gruppetrening, og i dag prøvde jeg en av timene til en av favorittinstruktørene mine, Jorge. Jeg har trent med Jorge siden jeg begynte på Arena, og han er supermotiverende og helt fantastisk til å pushe meg ut av komfortsonen. Han er sertifisert i både BodyPump, Grit og BodyCombat, og jobber i tillegg for Les Mills. I høst begynte han imidlertid med en helt ny, rå gruppetime; Spartacus.

Spartacus er basert på sirkeltrening, og vi kjører forskjellige øvelser på tid. Blant øvelsene vi kjørte i dag var det burpees, spurt, lengdehopp, roing og diverse mageøvelser. Pulsen pushet 200 gjennom store deler av økten, og etter tre kvarter var jeg helt kjørt. En veldig "meg" time, og som virkelig fikk meg ut av komfortsonen. Det var i tillegg veldig mange kjente fra Griten, og det gir selvsagt også motivasjon.


Timen har tidligere vært på torsdager, og dermed krasjet med jobb for meg, men nå er den i stedet på onsdager. Dessuten er den også på mandager, med Mari som instruktør. Jeg gleder meg allerede til neste onsdag, for enda en økt med Jorge!

tirsdag 3. januar 2017

Les Mills Bodyattack

Jeg fikk mye tilbakemelding da jeg ble sertifisert Les Mills Grit-instruktør, og blant dem var det tips om en annen Les Mills-time som kunne passe for meg; Bodyattack. Jeg har prøvd nesten alle timene på Arena, i hvert fall de som var når jeg begynte, men aldri Bodyattack. Jeg har ikke rytme og kan ikke bevege meg i takt, og i skrekk for enda en time hvor jeg står motsatt vei og ikke klarer å henge med hverken de andre eller musikken, har jeg ikke turt å prøve.


For øyeblikket er den en time Bodyattack etter Grit på tirsdager, og da jeg i dag ikke rakk Grit-timen, kastet jeg meg på attack i stedet. Dette er en sportslig intervalltime som kombinerer atletiske bevegelser med styrke- og stabiliseringsøvelser, som for eksempel knebøy, burpees, utfall og push-ups. Heldigvis for meg krevde timen lite koordinasjon, og med en innmari motiverende og energisk instruktør, var timen helt perfekt for meg.


Jeg brenner for kondisjonstrening og trening med egen kroppsvekt, og jeg digget Bodyattack. Det var høy musikk, god stemning og generelt veldig gøy. Til tross for at det var en gøy time, var det også skikkelig hardt, og svetten rant samtidig som pulsen pushet 190. Jeg kommer garantert til å gå igjen, kanskje i kombinasjon med Grit-timen før. :)

New year, new projects

Jeg har jobbet som instruktør på Arena siden litt før sommerferien, og har de siste månedene hatt både gruppetimer i sal og løpetimer i tredemøllesalen. Jeg har timer både om morgenen og kvelden, og stortrives. Jeg ble sertifisert i gruppetimen min, Les Mills Grit (både strength, cardio og plyo), rett før jul, og da planen for nyåret begynte å bli lagt, fikk jeg tilbud om opplæring i slyngetrening.


I dag har jeg derfor hatt opplæring i slyngetrening! Arena har et område med elleve TRX-slynger, og har om lag fire timer i uken, fordelt over to nivå. Jeg har vært på slyngetimene en del ganger, og til tross for at en jobber med kroppsvekt, er det jammen bra trening.

- Bilde fra Arena Treningssenter på Instagram -

Under opplæringen gikk vi gjennom the basics om slyngetrening, forskjellige øvelser, teori og hvordan presentere øvelsene. Selv om jeg kan litt om slyngetrening fra før av, var det veldig mye nytt og lærerikt. Jeg skal først og fremst bare være vikar på slyngetimene, men det hadde vært veldig gøy å hatt noen timer selv med tiden. Jeg gleder meg i hvert fall til å trene mer i slynger selv også, nå har jeg tross alt litt mer teori og kunnskap om det!

søndag 1. januar 2017

Vacay 2017

Det ble ikke bare bestilt ferie til Texas og Gran Canaria i romjulen, jeg har nemlig i tillegg bestilt sommerferie. Vi har reist til USA de siste somrene, men i år blir ferien, i hvert fall for meg, litt annerledes. Jeg skal nemlig på cruise i Middelhavet sammen med Henrik og familien hans.

Jeg har reist på ferie med mamma og pappa hver sommer hele livet, men i år reiser jeg først og fremst på ferie alene. Det kan være jeg er heldig og får bli med dem også, men den 28. juni reiser jeg til Roma, Italia, "alene".



Ferien begynner med to dager i Roma, hvor cruiset begynner. Deretter skal vi besøke Sicilia (Italia), Valletta (Malta), Mykonos (Hellas), Rhodos (Hellas), Santorini (Hellas), Athen (Hellas) og Napoli (Italia), i tillegg til to dager til sjøs. Turen avsluttes igjen med to dager i Roma, og alt i alt er jeg på reisefot i tolv dager.



Jeg har aldri vært på cruise før, og er helt utrolig spent. Jeg tror uansett det blir bra å utforske nye steder hver dag. Åh, jeg gleder meg til sommerferien allerede! :)

My New Year's Eve

Åh, så fort 2016 har gått! Føler det nettopp var nyttårsaften 2015, men neida, vi er allerede godt inni første dag av 2017. Årets siste dag ble for min del tilbragt på kjøkkenet, hvor jeg og Henrik (rettere sagt lillebroren min) lagde tacokjøttboller.



Senere på kvelden fikk jeg besøk av syv jenter, og vi storkoste oss med tapas. I tillegg til tacokjøttboller hadde vi aioli, foccacciabrød, couscous, stekt ris, pastasalat og mye, mye mer, og til dessert; panna cotta, makroner og en krydder- og sjokoladekake.



Kvelden ble tilbragt med høy åttitallsmusikk og høylytt, out of tune synging, samt mitt forsøk på å danse. Vi var i tillegg en liten tur ute med stjerneskudd og raketter da klokken nærmet seg midnatt. En utrolig fin avslutning på 2016, og en enda bedre start på 2017!